Endelig tilbake
Hei igjen - nå er det ca 1,5 år siden jeg skrev sist på denne bloggen og mye har skjedd siden da. Utover høsten i 2012 så ga jeg litt opp for å si det mildt. Jeg endte opp med henvisning til Ahus igjan, men der fikk jeg bare beskjed om at blodprøvene mine så fine ut så det var nok ikke noe feil med meg. Jeg prøvde å forklare dem at kroppen min ikke var ok-jeg hadde vondt i skjoldbruskkjertelen hele tiden, vanskeligheter med å puste og med en gang jeg begynte å løpe så ble pulsen unormal høy i forhold til hva jeg mente at min kropp skulle gi. Legen jeg fikk den gangen var ikke helt enig - hun syntes bare det var fantastiks at jeg greide å løpe 10 km :-( Jeg ble sent på CT scanning. Det gjorde meg stresse - å gå å vente på resultatene i 2 mnd!! og samtidig kjenne at formen bare blir dårligere og dårligere er ikke særlig kjekt. Jeg greide heldigvis å fortsette å trene - mye for det jeg selvfølgelig liker å trene, men også pga at jeg var livredd for å ende opp i sofaen midt oppi alt dette. Hvis man først har blitt en sofagris så er det vanskelig å komme opp av den igjen. I oktober 2012 så eksploderte alle blodverdiene igjen - kanksje bra for min del for da begynte legene å ta det på alvor igjen.
Det ble bestemt i desember 2012 at jeg skulle fjerne hele skjoldbruskkjertelen - jeg har hatt problemer med øynene så radioaktivt jod er ikke tingen for meg. Så begynte ventetiden for å få time på Ahus igjen. ca 8 ukers ventetid sa legen - operasjon ble rekvirert i desember og jeg ble operert 1.mai 2013 - laaange 8 uker. Utover våren i 2013 blei jeg bare mer og mer frustrert av å ha det vondt og av å vente på time til operasjon - så det ble mindre og mindre trening. Det blei bare rett og slett litt for mye. Det å måtte presse seg selv hver gang en skal trene siden en vet at det blir et slit fra ende til annen er slitsomt. Etter påske ble det derfor veldig lite løping - ikke det at jeg ble sittende i sofane hele tiden, men løping orket jeg bare ikke.
Så 2.mai ble jeg endelig opperert - det gikk kjempe bra! Smertene i skjoldbruskkjertelen ble borte, jeg følte at jeg kunne puste normalt og to uker etter operasjonen la jeg ut på en veldig rolig 5 km joggetur. Det var bare en helt fantastisk følelse. Jeg var ute å løp og jeg kunne puste normalt!!!! Jippi!

Så det var kort fortalt hva som skjedde frem til operasjon - jeg skal komme med et nytt innlegg om ikke så lenge om hvordan høsten 2013 blei og hvordan det går nå :-)

En variert uke

Denne uken har det vært variert trening. På tirsdag så hadde jeg 40 min med styrketrening/pilates og så sneik jeg meg til 5 km på tredemølla :-) På onsdag hadde jeg en løpetur på 10km i veldig sakte tempo for å holde pulsen nede. I går var jeg i svømmehallen med gutta. Jeg fikk svømt 1000m og i dag har jeg hatt en styrketrenings/pilates-økt igjen. Hvordan føler jeg meg så? Ikke så værst - øynene er litt "rare" i dag og så kjenner jeg det fortsatt nedover i brystet, men ellers så er jeg fin. Jeg merker veldig godt at den mentale-biten blir utrolig mye bedre når jeg får gjort noe. Det trenger ikke være mye - men feks 40 min med styrke/pilates gjør underverker i hodet :-) Jeg føler meg egentlig ganske teit når jeg er ute og løper om dagen - det går jo SÅ sakte at folk må jo tro at jeg aldri har løpt før. Tullete tanke jeg vet det, men den kommer nå innimellom likevel. Det hadde på en måte vært kjekt om det syntes på utsiden at jeg har problemer med kroppen da hadde jo folk forstått, men det gjør jo ikke det.......Det rare er at noen ganger kan jeg føle meg ganske sjaber - men bare jeg kommer igang så kjennes det ikke så ille ut underveis. Likevel så er jeg litt usikker på hva som er smart å gjøre... I morgen har jeg planer om å ta en lang løpe-økt - om kroppen tillater det da.

Hypo v hyper

Jeg har vært både hypothyroid (lavte stoffskifte) og hyperthyroid (høyt stoffskifte) - hvordan kjenner jeg forskjellen på kroppen min? I 2010 så begynte jeg behandling for høyt stoffskifte - dvs ta neo-mercazole tabletter. Legene satte meg på litt for høye doser så i løpet av et par månder så hadde jeg et ekstremt lavt stoffskifte (skyhøy TSH og ikke-detekterbare T4 og T3 verdier). Før behandlingen startet hadde jeg høyt stoffskifte noe jeg merket veldig godt under trening - problemer med å puste, skyhøy puls etter bare 200m nedoverbakke og verkende lårmuskler etter bare en km eller to. Da blir det utrolig slitsomt å trene. Etter hvert som medisinene begynte å virke så ble ting normalt og alt funket bra, men så ble det bare værre og værre etter hvert som jeg ble lavere og lavere i stoffskifte. På trening ble jeg helt utmattet etter bare en km, virkelig utmattet. Når jeg ikke trente virket det som om kroppen var på vei inn i dvale - det var en stor anstrengelse bare å gå på kjøkkenet å hente en kopp med kaffe..... Etter justering av doser endte jeg opp med å ta to mnd treningsfri for å vente på at stoffskifte skulle bli høyere. Da jeg etter 2 mnd startet å sykle litt så var det fortsatt slik at 30 min på sykkel i sakte tempo medførte at jeg var utslitt i flere dager. Sakte men sikkert gikk det bedre og bedre etter hvert som stoffskifte ble høyere.
For meg er forskjellen mellom hypo og hyper det at når jeg er hypo så blir jeg så utrolig utmattet, mens når jeg er hyper så blir pulsen høy, problemer med pusten og får mer vondt i musklene enn den utmattende følelsen.
Ingen av delene er noe å trakte etter - det sliter utrolig på motivasjonen.......

Hva skal jeg gjøre?

Hva skal jeg gjøre i dag? Det er egentlig dagen for langtur, men jeg er litt usikker. Har vondt i skjoldbruskkjertelen og område rundt så hvodan vil det funk med langtur? Mannen min legger ut på tur - han skal en 3-timers runde, guttene forsvinner hit og dit og jeg stitter igjen alene. Jeg kan jo ikke bare sitte her så jeg bestemmer meg for langtur på mølla - for da kan jeg bare hoppe av dersom ting ikke funker. Jeg bestemmer meg for en 70/30 tur (70% løping 30% gåing). Den skal egentlig være i sone 1, men med kroppen min er ikke det så lett. Jeg rigger meg opp med drikke og gel og legger i vei. Det går ikke så værst faktisk. Men med en gang jeg nærmer meg 9,5 km/time så er pulsen rundt 155 - det er jo egentlig alt for høyt i forhold til farten, men men..... Det ble 1 time og 45 min, men da var det leggen som streiket og ikke andre deler av kroppen. Og en positiv ting i dag er at lårmusklene fungerte bra. Kanskje dette er løsningen mens jeg venter på bedre tider - kjøre 70/30 i veldig sakte tempo??
Jeg er fortsatt spent på hvordan kroppen vil fungere når turen blir 3 -4 timer? Skal jeg løpe maraton i Oslo i september så må jeg jo kunne holde koken i 4-5 timer. Lurer fælt på om det i det hele tatt blir noe maraton i Oslo......

På vei oppover

Slik det kjennes nå, så er nok stoffskifte  på vei oppover - det er i alle fall noe som ikke er normalt. Hvordan kan jeg si det? For det første så går jeg med en følelse av å ha en diger klump i halsen hele tiden og det gjør vondt i området rundt skjoldbruskkjertelen og nedover i brystet. I tillegg blir jeg unormalt sliten i musklene når jeg trener, uavhengig om det er løping eller styrketrening - liksom utmattet i musklene. Og for det tredje så har jeg unormalt høy puls når jeg løper i forhold til den farten jeg holder. Jeg løp en tur sist søndag - det ble en kortere tur enn jeg hadde tenkt, jeg holdt veldig lav fart (rundt 7 min/km) og pulsen var høyere enn den burde være (jeg greide å få snittpulsen ned i ca 155 pga at jeg tok gåpauser inni mellom). Det er frustrerende å trene under slike forhold. Det er frustrerende å ikke se forbedringer når jeg har trent over flere år. Et tips til andre som vil trene til tross for problemer med høyt stoffskifte er at du bruker pulsklokke. Da kan du følge med pulsen hele tiden og styre aktiviteten slik at pulsen ikke blir alt for høy. I tillegg så synes jeg at det å trene med pulsklokke gir meg trygghet - for ender jeg opp "sky high" så kan jeg senke farten. Mange tenker sikkert at jeg er gal som tør å trene når kroppen er så ustabil, men jeg er nå av den oppfatning at det er bedre å gjøre det jeg kan mens jeg venter på bedre tiden enn å sette meg ned i sofa'n.

For å starte med å si litt om meg selv - jeg er 48 år og har hatt stoffskifteproblemer siden 2004. Da ble jeg diagnostisert med Graves disease - på mer folkelig norsk betyr det at jeg har høyt stoffskifte. Det er en autoimmunsykdom hvor kroppen produserer antistoffer som blokkerer skjoldbruskkjertelen slik at hjernen tror du har for lavt stoffskifte og starter overproduskjon. Å ha høyt stoffskifte er noe herk. I 2004 fikk jeg behandling over 1,5 år som virket kjempe bra og var uten medisiner i 4 år, men i 2010 fikk jeg et nytt utbrudd. Behandlingen ble vanskeligere denne gangen og stoffskifte gikk fra å være høyt til å bli ekstremt lavt. I forkant av dette startet jeg trening for å løpe halvmaraton - og det var ikke lett. Det var uker jeg ikke orket å trene i det hele tatt, mens andre uker var greie nok. I 2011 løp jeg to halvmaraton løp-til tross for at jeg absolutt ikke følte meg bra. Jeg sluttet med medisiner i mars 2012 og alt begynte å ordne seg. Jeg startet på Marius Bakken sitt 100 dagers maraton program og meldte meg på helmaraton i Oslo. Alt har vært fint i 2,5 måned, men nå går det nedoverbakke igjen.
Jeg tenkte at å start denne bloggen kanskje kunne gjøre at jeg kunne komme i kontakt med noen som har de samme løpe-interessene som meg og som sliter med de samme stoffskifte problemene som meg.
Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe når det går i motbakke hele tiden.